Walk On Water

I met a magic man who had a daughter

She learned her lessons well, but still I taught her
She followed willingly as lambs to slaughter
We shared forbidden fruits and things I bought her

You may say I'm a miracle mannequin
Here I come with my mystical plan again
Although you think I can, I'm just a man
And I don't walk on water {oh no}, I don't walk on water {oh no}

I followed willingly a sweet temptation
She had me hypnotized, and still I'm waiting
My dromedary dreams as wet as oceans
With sand dunes bearing seeds, she's set in motion

You may say I'm a cynical charlatan
There I go with my whimsical ways again
Although you think I can, I'm just a man
And I don't walk on water {oh no}, I don't walk on water {oh no}

Kaleidoscopical eyes
As you look in the mirror
And the long is getting shorter
As the far is now nearer

Are you just a mirror standing in front of me?
Am I blind? Can my eyes really see?

You may say I'm a miracle mannequin
Here I come with my mystical plan again
Although you think I can, I'm just a man
And I don't walk on water {oh no}, I don't walk on water {oh no}

I followed willingly, a sweet temptation
She had my hypnotized, and still I'm waiting
My dromedary dreams as wet as oceans
With sand dunes bearing seeds, she's set in motion

I followed willingly, a sweet temptation
She had my hypnotized, and still I'm waiting
My dromedary dreams as wet as oceans
With sand dunes bearing seeds, she's set in motion

Mig Selv

Mig Selv» (1841) er et av Henrik Wergelands mest kjente dikt. Diktet er et svar på påstanden i Morgenbladet om at dikteren var i slett lune, i dårlig humør. Diktet er skrevet i ubunden form. Det finnes en linje i diktet som ofte blir sitert. Avslutningsvis henvender han seg til journalistene. Han mener de ikke oppnår særlig ved å fornærme ham; han minner dem om at de aldri har fått tak i det underliggende poenget, det leende hjertet bak masken.

Mig Selv

Morgenbladet hadde i lengre tid i begynnelsen av 1841 angrepet Wergelands «Engelsk salt», som var en forsøksvis forsoning med Ludvig Kristensen Daa fra Wergelands side. Wergeland svarte også flere ganger, og det ble i løpet av februar og mars flere vekslinger mellom Wergeland og Morgenbladet. Temaet gikk utover Wergelands verk, og handlet i stor grad om Wergelands personlige gasje fra kong Karl Johan, som Morgenbladet konsekvent omtalte som «hoffpensjon».Også Wergelands jobb som riksarkivar og dermed forbigaaelsen av Daa ble tatt opp.

Den 14. mars gikk Morgenbladet til angrep på Henrik Wergeland under foranledningen at Wergeland stilte som kandidat til å bli biskop. Avisen Moss Tilskuer mente at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men Morgenbladet mente at Wergeland ikke egnet seg. I et karaktermord av Wergeland omtalte Morgenbladet Wergelands framgangsmåte som med «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben». I tillegg var Wergeland upassende da «han er desuden opirret og i slet Lune».

Henrik Wergeland skrev så diktet som svar på beskrivelsen Morgenbladet kom med. Han ønsket opprinnelig diktet på trykk i Morgenbladet våren 1841, men redaktør Alfred Bredo Stabell refuserte diktet, med forklaringen at «Morgen­bladet vil ikke ha videre med deres hån og uhøfligheter mot redaksjonen å gjøre, enten de nu er i bunden eller ubunden stil. Derfor sendes Dem dette tilbake, med den erklæring at Morgenbladet herefter ikke opptar noe fra Dem der De på noen måte er uhøflig mot Morgenbladets redaksjon.»

Wergeland reagerte. «Uslere adferd enn Morgenbladets har neppe noen avis i noe land gjort seg skyldig i. Det er nidings spill De driver med mig, Stabell! Angripe mig med å tilskrive mig de laveste motiver og handlinger – samtidig som De nekter mig å forsvare mig!»

Wergeland var til slutt nødt til å publisere diktet i aviser utenfor Oslo. Det sto i Tiden, forløperen til Drammens Tidende, den 28. mars, i Chrstiansandsposten den 29. mars og i Lillehammer Tilskuer blant andre aviser. I 1844 var Wergeland atter en av Morgenbladets flittigste skribenter.

Ord.

I had so many words that wanted out. So many words inside. So I created a blog. Made great design and was delighted to get rid of some of all the words. But then it happened. Flap, the famous flap went down. I'm blank. Complete. All the words I had in me is gone. I sat here yesterday and I sat here this morning and nothing happened. And the same is happening right now. nothing. Nada. Niente. Nothing. Zip. Maybe I should just stop trying ...

Yes, certainly.

An internet weblog. A weblog. A blog. A kind of Internet diary. My fifteen minutes. It is now to be quiet then. drum roll. ... ... ... Hold it right for tomorrow. ;)