Morgenbladet hadde i lengre tid i begynnelsen av 1841 angrepet Wergelands «Engelsk salt», som var en forsøksvis forsoning med Ludvig Kristensen Daa fra Wergelands side. Wergeland svarte også flere ganger, og det ble i løpet av februar og mars flere vekslinger mellom Wergeland og Morgenbladet. Temaet gikk utover Wergelands verk, og handlet i stor grad om Wergelands personlige gasje fra kong Karl Johan, som Morgenbladet konsekvent omtalte som «hoffpensjon».Også Wergelands jobb som riksarkivar og dermed forbigaaelsen av Daa ble tatt opp.
Den 14. mars gikk Morgenbladet til angrep på Henrik Wergeland under foranledningen at Wergeland stilte som kandidat til å bli biskop. Avisen Moss Tilskuer mente at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men Morgenbladet mente at Wergeland ikke egnet seg. I et karaktermord av Wergeland omtalte Morgenbladet Wergelands framgangsmåte som med «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben». I tillegg var Wergeland upassende da «han er desuden opirret og i slet Lune».
Henrik Wergeland skrev så diktet som svar på beskrivelsen Morgenbladet kom med. Han ønsket opprinnelig diktet på trykk i Morgenbladet våren 1841, men redaktør Alfred Bredo Stabell refuserte diktet, med forklaringen at «Morgenbladet vil ikke ha videre med deres hån og uhøfligheter mot redaksjonen å gjøre, enten de nu er i bunden eller ubunden stil. Derfor sendes Dem dette tilbake, med den erklæring at Morgenbladet herefter ikke opptar noe fra Dem der De på noen måte er uhøflig mot Morgenbladets redaksjon.»
Wergeland reagerte. «Uslere adferd enn Morgenbladets har neppe noen avis i noe land gjort seg skyldig i. Det er nidings spill De driver med mig, Stabell! Angripe mig med å tilskrive mig de laveste motiver og handlinger – samtidig som De nekter mig å forsvare mig!»
Wergeland var til slutt nødt til å publisere diktet i aviser utenfor Oslo. Det sto i Tiden, forløperen til Drammens Tidende, den 28. mars, i Chrstiansandsposten den 29. mars og i Lillehammer Tilskuer blant andre aviser. I 1844 var Wergeland atter en av Morgenbladets flittigste skribenter.
Den 14. mars gikk Morgenbladet til angrep på Henrik Wergeland under foranledningen at Wergeland stilte som kandidat til å bli biskop. Avisen Moss Tilskuer mente at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men Morgenbladet mente at Wergeland ikke egnet seg. I et karaktermord av Wergeland omtalte Morgenbladet Wergelands framgangsmåte som med «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben». I tillegg var Wergeland upassende da «han er desuden opirret og i slet Lune».
Henrik Wergeland skrev så diktet som svar på beskrivelsen Morgenbladet kom med. Han ønsket opprinnelig diktet på trykk i Morgenbladet våren 1841, men redaktør Alfred Bredo Stabell refuserte diktet, med forklaringen at «Morgenbladet vil ikke ha videre med deres hån og uhøfligheter mot redaksjonen å gjøre, enten de nu er i bunden eller ubunden stil. Derfor sendes Dem dette tilbake, med den erklæring at Morgenbladet herefter ikke opptar noe fra Dem der De på noen måte er uhøflig mot Morgenbladets redaksjon.»
Wergeland reagerte. «Uslere adferd enn Morgenbladets har neppe noen avis i noe land gjort seg skyldig i. Det er nidings spill De driver med mig, Stabell! Angripe mig med å tilskrive mig de laveste motiver og handlinger – samtidig som De nekter mig å forsvare mig!»
Wergeland var til slutt nødt til å publisere diktet i aviser utenfor Oslo. Det sto i Tiden, forløperen til Drammens Tidende, den 28. mars, i Chrstiansandsposten den 29. mars og i Lillehammer Tilskuer blant andre aviser. I 1844 var Wergeland atter en av Morgenbladets flittigste skribenter.
